Anmeldelser

Blod i dans (2016)

Adresseavisen: Nå skjerpes greiene

Siden forrige gang vi møtte Tommy Bergmann har han for alvor blitt satt på plass av politisjefene sine.

Mistanken om at det ikke var rett mann som ble tatt for seriemordene i «Helvete åpent»vil ikke slippe taket, men om han fortsetter sine undersøkelser vil han miste jobben. Det blir selvsagt til at Tommy lar det stå til, og går etter morderen helt på egenhånd.

Som krimhelt er Tommy Bergmann en interessant figur å følge. Han er ikke særlig sympatisk og det virker som han ikke kjenner seg selv. Mer komplisert og mindre romantisk enn Harry Hole, vi aner en avgrunn i ham, en uforutsigbarhet som skjerper lesersansene. Politipartneren hans Susanne Bech er en langt mer stødig person, men også hun roter det til for seg. Hun sier til seg selv at hun ønsker seg et vanlig stabilt familieliv, uten at hun klarer å følge det opp i handling. Tommy og Susanne er ikke venner, men to som kan stole på hverandre.

Seriemorderen som jages har en ekkel drapsmåte, uten at jeg opplever at forfatteren bruker det som en billig sjokkeffekt. Ikke dveler han ved det, og jeg blir imponert over måten han klarer å bygge opp en gjennomgående uhygge som matcher bestialiteten i forbrytelsene.

Språket det fortelles i er sobert og hensiktsmessig. Gard Sveen holder en stø kurs rundt mange av klisjeene og stereotypene som så ofte følger med i denne sjangeren, men ikke alle. Den irriterende «gå alene inn i skumle hus» benyttes en del, og jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønner logikken i samtlige trinn av etterforskningen. Men dette er småplukk på en fortelling som er medrivende uansett, en riktig bladvender!

«Blod i dans» henger nært sammen med den foregående boka i serien, og det anbefales å lese dem i rekkefølge. Heller ikke denne gangen oppleves det som at sakene er helt avsluttet, så det er bare å vente til neste utgivelse.

Maria Årolilja Rø

Stavanger Aftenblad: Trist purk i fritt fall

Den forrige boka om Tommy Bergmann, «Helvete Åpent», er en av de beste politi-krimmene jeg har lest av en norsk forfatter. Nå er Bergmann i gang igjen, på jakt etter en eller flere bestialske mordere og med et ørlite håp om å redde livet til en ung jente som er forsvunnet. Som vanlig opererer han nesten alene, sviktet som han selvsagt er av sine ryggesløse karrierister av noen sjefer.

Boka er en fortsettelse av de to foregående Bergmann-bøkene og kan ikke med fullt utbytte leses frittstående. Historien om Tommy og hans ensomme jakt på sannheten er selvsagt også en historie om Tommy selv, og den er heller ikke av det muntre slaget. Det er i det hele tatt forunderlig hvor mye mental bagasje slike fiktive politifolk er utstyrt med i nordisk noir, men jeg har lært meg å leve med det. Og jeg gir honnør til forfatteren for at han ikke lar bøkene skli ut i en endeløs psykologisering av verken Bergmann eller resten av persongalleriet. For dette er først og fremst en handlingsdrevet og nervepirrende krim, preget av vekslingen mellom Tommy Bergmanns alenegang i Litauen og kollegaen Susanne Bechs parallelle etterforskning hjemme i Oslo.

Det er vanskelig å si særlig mye om handlingen i boka uten å ødelegge moroa for dem som ennå ikke har lest de to første bøkene om Bergmann. Handlingen er en nærmest direkte fortsettelse av forrige bok, og avslutningen peker allerede fram mot en bok nummer fire. I likhet med de to forrige bøkene benytter Sveen seg også her av ekte begivenheter. Likhetene mellom den dømte seriemorderen Anders Rask og virkelighetens Sture Bergwall (Thomas Quick) er mange. Denne gang introduseres vi også for den bisarre Skoptsky-sekten, en russisk religiøs minoritet som utførte kastraksjoner, amputasjoner og fjerning av kvinners bryster. Sekten, som var regnet som utdødd, kan likevel fortsatt være aktiv, denne gang i de dystre skogene på grensen mellom Litauen og Hviterussland.

Gard Sveen viser igjen at han er et navn å regne med i denne sjangeren. Det må være litt av en øvelse, i skyggen av Jo Nesbø, å lage fortellinger om egenrådige og ikke helt balanserte etterforskere ved Oslo politistasjon, men han går på med krum nakke.

Harald Birkevold

Hamar Arbeiderblad: Rå og grotesk

Er det noen her i landet som skriver mer foruroligende grusom og grotesk krim enn Gard Sveen?

Gard Sveen (f. 1969) vokste opp i Hamar, og er nevø til forfatteren Karin Sveen. I 2013 debuterte han med krimromanen «Den siste pilegrimen», som ga ham en begynnersuksess av de sjeldne med 50.000 solgte og tildeling av både den norske Rivertonprisen og den skandinaviske Glassnøkkelen.

I fjor fulgte han opp med romanen med den illevarslende tittelen «Helvete åpent», om den tidligere læreren Anders Rask som er på en psykiatrisk sikkerhetsavdeling etter å ha tilstått flere drap. Men hva skjer når et lignende overgrep blir begått mens Rask fortsatt er innesperret?

I årets roman «Blod i dans» fortsettes handlingen fra «Helvete åpent». Om den mørke grunntonen var framtredende i den forrige romanen, er den enda mer grunnsvart denne gangen. Undervegs må jeg nærmest sjekke med meg selv om jeg har lest en mer hemningsløst grotesk norsk krimroman enn denne. Og jeg greier ikke å tenke på noen. For det er ikke småtterier Gard Sveen byr på. Galskapens og ondskapens forrykte landskaper har både utvidet seg og strammet seg til – enten de befinner seg på Magnor eller i Litauen. Og skumlest er scenene fra Litauen. Når politi-antihelt Tommy Bergmann drar dit på jakt etter en russisk sekt med høyst frastøtende lemlestelsesritualer, skal det kanskje ikke så mye mer til før en stakkars leser tenker at nok får være nok. Men det bærer gjennom denne gangen også.

For Gard Sveen er en krimforfatter med sans for kraftfulle scener, galskap satt i system og gufne hytter som burde vært avstengt for godt. Men det er visst alltid et råttent kjellerrom igjen, der et offer kan være skjult. Og noen ganger kunne en bare ønsket så innmari at forfatteren kunne vært litt snillere med romanens ofre. Men for den som er fanget i blodets dans, fins visst ingen nåde. Her utdeles envegsbillett til stupmørket, og ingen veg tilbake. I parentes bemerket, har hedmarksforfatterne posisjonert seg godt ved ytterpunktene av høstens norske krim. Knut Faldbakken har markert seg som den nærmest snilleste gutten i klassa. Gard Sveen framstår med «Blod i dans» som den mest kompromissløst råeste. Men den som ikke har lest «Helvete åpent», gjør nok smart i å lese den først. Ellers er det mange tråder som vil framstå som ganske så løse.

Geir Vestad

VG: Grotesk spenning

Jakten på en seriemorder fører norske politifolk til en religiøs sekt med grusomme ritualer. Gard Sveen fortsetter historien der han slapp i fjorårets bok «Helvete åpent».

Politimannen Tommy Bergmann er den arketypiske antihelten: Karrieremessig marginalisert og ridd av personlige demoner fortsetter han å nøste i gamle saker som de fleste andre helst vil la ligge. Han jakter fremdeles på sannheten om hva som egentlig skjedde da flere småjenter ble misbrukt og drept for over ti år tilbake. Og da den antatte gjerningsmannen Anders Rask viser seg å være uskyldig, fører jakten Bergmann videre til Litauen der han mener å ha spor etter den egentlige morderen, Jon-Olav Farberg. En mann alle andre gå ut fra selv er drept. Men Bergmann har dårlig tid,for samme dag som Farberg bokstavelig talt gikk opp i røyk, forsvant en 13 år gamme jente fra Kolbotn. Er hun i ferd med å bli et nytt offer for den bestialske seriemorderen? Det er Anders Rask som indirekte setter Bergmann på sporet, et spor som igjen leder ham til Vilnius.

Parallelt er hans kvinnelige kollega Susanne Bech motvillig i gang med å sjekke saken fra et annet hold. Noe som snart skal vise seg å sette ikke bare karrieren, men også hennes eget liv i akutt fare. «Blod i dans» er altså en direkte oppfølger av fjorårets bok, med mange tråder tilbake som leseren må konsentrere seg om å holde rede på. Sveen skriver stort sett konsist og handlingsrettet, og han er god til å mane frem følelsen av snikende uhygge. Det er et høyt spenningsnivå, men også en god del patos i språket. Det handlingsmettede gjør at man bedre kan bære over med de ganske utbrukte lokalitetene forfatteren benytter seg av for å skape den riktige stemningen: tomme hus, mørke skoger og forlatte hytter. Da det bygger seg opp til finale i Litauen og helt til sist i Norge, er det religiøs fanatisme i høyeste potens det dreier seg om. Bergmanns etterforskning har nemlig ledet ham frem til den russiske Skoptsysekten, som tror på frelse gjennom kastrasjon og annen lemlestelse, både for kvinner og menn, og særlig verdifullt er det hvis man kan utføre ritualene på en jente på Amandas alder. Det blir ingen lekker slutt på det hele, og Gard Sveen skal i hvert fall ha ros for at han ikke er svak for «happy endings». Det ligger nok an til flere bøker om Tommy Bergmann. Da vil jeg gjerne se en forfatter i noe mer litterær utvikling, og med mindre hang til overtydelig effektbruk.

Sindre Hovdenakk

Bokbloggeir.com: En blodig dans med djevelen

Det er psykt vanskelig å få til å skrive noen ord om denne krimromanen. Gard Sveens tredje krim, “Blod i dans”, er så ubeskrivelig mørk at det er hjerteskjærende vondt å lese den, og enda vanskeligere å prøve å skrive noe fornuftig om romanen uten at det virker plumpt. Gard Sveen går lenger enn noen av oss andre våger i sine skildringer av den tristessen, sorgen, det hatet og den desperasjonen som preger hovedpersonen Tommy Bergmann i hans jakt på de endelige svarene som ble liggende delvis åpne etter «Helvete åpent». Det er rått. Det er brutalt. Og … Det er grenseløst mørkt.

NB! Til mine lesere sin informasjon så er Gard Sveen etter hvert blitt en god venn og samtalepartner for meg som krimforfatter. Slik sett får dere eventuelt skrape av noen lag med euforisme dersom dere mener jeg ikke vil være i stand til å vurdere romanen som uhildet 

«Blod i dans» er Gard Sveens tredje krimroman om Tommy Bergmann. En hardt prøvet krimhelt ettersom forfatteren bokstavelig talt drog han etter nakkeskinnet gjennom «Helvete åpent» i forrige bok. Jeg skrev i min anmeldelse av denne boka i fjor at jeg var mektig imponert over hvor vanvittig langt Sveen gikk i å krype inn i disse mørke menneskesinnene som danner rammeverket for historien. Gard Sveen kunne med enkelthet løftet Tommy Bergmann og hans medarbeidere opp til en lysere overflate denne gangen. Krydret fortellingen med litt håp, glede og solskinn. Men, tror dere han gjør det …? NEI. Gard Sveen har tydeligvis bestemt seg for å tråkke stakkaren enda lenger ned i beksvart jord først.

Det er så vondt til tider at jeg begynner å lure på om Gard Sveen har fått en overdose av Jan Roar Leikvoll før han begynte på disse to bøkene. «Bovara» (2012)  står jo fram som en lystig romantisk komedie opp mot disse to bøkene. Går jeg for langt nå? Ja, sikkert. Det er godt ment. Jeg sa det i starten. Det er vanskelig å fortelle hva det er som er så bra med «Blod i dans» uten å skremme vekk leserne. La meg forsøke da …

Gard Sveens bøker er krim for de kresne. For de som tør og orker å kjenne på hva en kriminalhistorie faktisk gjør med sjela di. Det er ikke lettbeint og underholdende, men vanvittig uhyggelig og creepy. Sveens skildringer av psykisk syke mennesker kryper inn i hodet ditt mens du leser. Gjør deg uvel, redd, skvetten og full av angst. Veldig Keplersk, for de av dere som har lest de drøyeste bøkene til Lars Kepler. Selv rolige scener har en undertone i teksten som vibrerer og som skaper en intens følelse av uhygge. Det er ikke uten grunn at Gard Sveen vinner den ene krimprisen etter den andre. Ikke bare for brakdebuten «Den siste pilegrimen», men også for «Helvete åpent» som kom i fjor. En bok som blant annet fikk en soleklar sekser i Stavanger Aftenblad, og pris for beste oversatte krimroman i Danmark i år.

«Blod i dans» er en bok du ikke skal lese uten at du har lest «Helvete åpent» først. Min største kritikk ligger i akkurat dette. Disse to bøkene (som skiller seg voldsomt fra Den siste pilegrimen) er ikke to historier. Det er en historie, som burde vært fortalt i èn bok, ikke to. Jeg mener helt bestemt at «Helvete åpent» og «Blod i dans» heller burde vært en 600 siders murstein, enn to bøker dratt ut til 400 sider hver. Jeg mener denne boken ville blitt en norsk krimklassiker. En bauta. (Det er for øvrig her dere kan stryke noen euforismer, om dere synes jeg blir i drøyeste laget) I stedet har vi altså fått to halve historier, som gjør det svært krevende, ja nesten umulig, å lese dem adskilt fra hverandre. Det gikk ett år mellom de to bøkene for min del, og jeg hadde ikke blondines sjanse i en Trump-buss til å huske alle karakterene, hva de hadde gjort, og hvilket slektskap eller vennskap de hadde til hverandre. langt mindre huske spor og tråder fra første bok, som dukket opp i denne.

Som dere ser så har jeg ikke skrevet noe som helst om handlingen annet enn at dette er mørkt, creepy og uhyggelig. Stemningsfullt og angstskapende. Det er beksvart krim med utsøkt fingerspitzgefühl. Jeg applauderer dette, men nekter altså å si noe om handlingen. Hvorfor spør du kanskje? Jo, dersom du ennå ikke har lest «Helvete åpent» kan jeg faktisk ikke si et puck om handlingen i denne boka, uten å avsløre svært viktige ting fra den forrige. Det har jeg ikke lyst til å gjøre. I stedet har jeg et tips til deg:

Gå inn på nærmeste bokhandel. Kjøp BEGGE bøkene. Gå til en bokbinder (du finner dem på hvert gatehjørne) , og be ham lime bøkene sammen. Les deretter bøkene i en sammenhengende leseøkt. Klapp sammen boka. Bestill time hos familiepsykologen. Døyv inntrykket med en helflaske Jim Beam.

PS! Note to myself: Avbestill koseweekend med madammen  til Vilnius. Det skjer bare ikke!

Geir Tangen

Helvete åpent (2015)

Stavanger Aftenblad: Grusomt bra politikrim

Gard Sveens andre bok om Tommy Bergmann er en oppvisning i stupmørk, nordisk toppklasse.

Politietterforsker Tommy Bergmann er utstyrt med såpass mye mental bagasje og et såpass spesielt privatliv at karakteren truer med å bikke over i parodien. Det er liksom ikke ende på hvor mange plagede politifolk det nordiske krimlandskapet er befolket med. Når det likevel ikke bikker over, er det Gard Sveens store fortjeneste. Bergmann framstår som et menneske, ikke en floskel. Kringsatt av ynkelige karrierister, slik sjefer i politiet skal og må beskrives i nordisk krim, drives han søvnløst og hjemsøkt videre i jakten på en spinngal morder.

Boka tar til da en ung prostituert kvinne blir funnet forferdelig mishandlet. Mangt i saken minner om fremgangsmåten til norgeshistoriens mest notoriske seriemorder. Problemet er at han sitter bak lås og slå på sikkerhetsavdelingen på et psykiatrisk sykehus med utsikt over Mjøsa. Ergo har vi enten å gjøre med en som kopierer morderen fra 1980-tallet. Eller så går den opprinnelige forbryteren fortsatt løs, og mannen på sikkerhetsavdelingen er uskyldig.

Sveen har ikke klart å motstå fristelsen til å peke i retning en av verdens mest berømte justis-skandaler, nemlig de oppdiktede myrderiene til svenske Sture Bergwall, bedre kjent som Thomas Quick. Psykopaten i vår roman heter nemlig Anders Rask.

Bergmanns jakt på sannheten i tospann med den ikke særlig mindre skakkjørte kollegaen Susanne Bech skal vi ikke si for mye om. Her gjelder det å henge med i svingene. Gard Sveen skriver som en forfatter med adskillig mer enn en krimroman bak seg; faktisk har denne anmelderen ikke sett et større fortellertalent i sjangeren på denne siden av Nesbø.

Dette er nordisk politikrim av ypperste klasse. En soleklar sekser.

Harald Birkevold

Adresseavisen: Suverén uhygge fra Sveen

Forfatteren fikk Rivertonprisen for debuten, men årets krim er flere hakk hvassere. Et bestialsk drapsforsøk på en ung prostituertjente fører til at en dømt drapsmann kanskje må settes fri. Jenta er mishandlet på samme vis som ofrene i en serie av mord som han er dømt for. Det faller på politietterforsker Tommy Bergmann å avdekke sannheten: Er dømte Anders Rask offer for justismord, eller det en der ute som samarbeider med ham? Tok-vi-rett-mann er et mye brukt utgangspunkt i sjangeren, og komposisjonsmessig enklere enn den Sveen valgte i «Den siste pilegrimen». I hvert fall får forfatteren det til å virke enklere; kort inn i fortellingen finner han flyten og holder den. Mulige mistenkte hoper seg opp uten at det på noe tidspunkt blir vanskelig å holde dem fra hverandre. Tommy Bergmann er en mann med dystre hemmeligheter, noe som tar med seg skitten realisme og et nødvendig alvor inn i handlingen. Uhyggestemningen som bygger seg opp ligner litt på den vi har støtt på i Lars Kepler-bøkene, vi kan ikke helt stole på noen, aller minst helten Tommy som ikke engang stoler på seg selv. Gard Sveen har et nøkternt, men effektfullt språk. Litt trekk for løse tråder mot slutten, men alt er tilgitt om oppfølgeren kommer fort!

MARIA ÅROLILJA RØ

 

Moss Avis: Mørk psykologisk spenning fra Sveen

Gard Sveen leverte et mesterstykke av en debutroman med sin «Den siste pilegrimen» i 2013, og kunne helt fortjent innkassere både den norske Riverton-pris og Glassnøkkelen som tildeles den beste skandinaviske kriminalromanen. Med andre ord en ikke helt enkel debut å følge opp, men på tross av enkelte små glipp leverer Sveen til plusskarakter også med «Helvete åpent». En av hans største styrker er språket og evnen til å spinne en troverdig historie fra start til mål. Som for to år siden er det den klassisk, loslitte politietterforskeren Tommy Bergmanns evner som blir satt på prøve. Han må ta den tunge mentale turen tilbake til tiden som fersk politimann da en ung prostituert jente blir funnet maltraktert, men i live på Frogner. Den unge jenta har nemlig samme skader som en annen ung pike, Kristiane, fikk i 1988 – og som ble funnet av Bergmann. Problemet er bare det at Anders Rask er dømt for drapet på Kristiane, og sitter innesperret på et psykiatrisk sykehus. «Helvete åpent» er en bekmørk fortelling, og Sveen gjør det ikke lett for seg selv eller leseren – og det skal man være takknemlig for. Ikke like overbevisende som debuten, men helt klart lesverdig nok en gang fra Sveen. 

Pål Andreassen

 

Hamar Arbeiderblad: Dystert med driv

Gard Sveen, født og oppvokst i Hamar, ga seg litt av en oppgave når han skulle følge opp suksessdebuten «Den siste pilegrimen». Løsningen ble å skrive en helt annerledes type krimroman. Og det har vært et heldig valg, for her benytter han anledningen til å vise seg fra nye sider. Men den mørke grunntonen er fortsatt til stede, og «Helvete åpent» er minst like dyster som forgjengeren. Thomas Quick-saken er et utgangspunkt for handlingen; i romanen er det den tidligere læreren Anders Rask som er innelåst på en psykiatrisk sikkerhetsavdeling etter å ha tilstått flere drap. Men hva skjer når et lignende overgrep blir begått mens Rask fortsatt er innesperret? Slik er utgangspunktet for en lang og mørk vandring i galskapens landskaper. Politihelten Tommy Bergmann har selv sine mørke demoner å slite med, og det er med på å understreke den dystre stemningen. Men Gard Sveen sørger også for saftig driv i handlingen, og romanen bevarer mye av spenningen til det siste. Sveen har også varslet at en oppfølger kommer kanskje allerede til våren. Det betyr at det er bare å glede seg til fortsettelsen, samme hvor dystert det er.

Geir Vestad

 

Dagbladet: Mye vold og mye spenning

Gard Sveen debuterte med «Den siste pilegrimen» i 2013, og for den fikk han både Rivertonprisen og Glassnøkkelen. Han skriver politikrim slik politikrim stort sett har blitt skrevet i Norge det siste tiåret: Han har en grovbygd, temperamentsfull og delvis dysfunksjonell politietterforsker i hovedrollen (ikke ulik Harry Hole). Og han utvikler plott som er fulle av utstuderte voldsmenn og regelrett galskap. Det er en enkel, men velfungerende strategi. Og det blir selvfølgelig mye spenning av det. Hannibal Lecter-kloning I «Helvete åpent» kretser handlingen rundt en gammel sak. En ung jente ble drept på bestialsk vis i Oslo16 år tidligere, og Sveens hovedperson Tommy Bergmann, som den gang var en nyutklekket politimann, var på åstedet da hun ble funnet. Synet av den døde jenta har hjemsøkt ham siden. Læreren Anders Rask tilsto drapet, og drapet på seks andre jenter, som alle var tatt av dage på samme må- te. Rask, som framstilles som en iskald psykopat og minner mye om den mer berømte Hannibal Lecter, sitter fortsatt i fengsel. Så blir en ny jente funnet drept. Drapsmetoden er den samme, og siden Rask sitter bak murene, reises det ubehagelige spørsmålet: Var det ikke han likevel? Eller hadde han en medsammensvoren som fortsatt går løs? Galskap og forvirring «Helvete åpent» er ren underholdning. Den er en nesten overtydelig kriminalroman, befolket av karikerte personer, utstuderte drapsmetoder og en psykopat som er så til de grader kalkulerende og ondskapsfull. Det er verken særlig subtilt eller særlig originalt utført, men Sveen får pluss for at han forteller med stor entusiasme og masse energi. Det, blandet med det uomtvistelige faktum at onde drapsmenn er en effektiv metode foråvekke uoppmerksomme lesere, gjør at «Helvete åpent» til tross for sine svakheter framstår som en en klassisk pageturner som ganske sikkert vil falle i smak hos mange krimlesere.

Torbjørn Ekelund

Ritaleser.com: HERLIG! HERLIG! HERLIG!
Jeg trenger egentlig bare dette ordet for å beskrive denne boken, men jeg skal gjøre et forsøk på å skrive litt mer.

Dette er psykologisk krim så fullstendig i min gate at jeg bare sitter å sitrer gjennom hele boken. Grøssende ekkelt, syke hjerner, hemmeligheter og skjulte sannheter hele veien gjør at denne boken sannsynligvis kommer til å havne på toppen av min «Beste bøker 2015-liste».

Det er noe med måten det er skrevet på, alt blir skummelt og ekkelt – man vet ikke hva som har med saken å gjøre, hvem som er en trussel, hvem som er farlig eller hvem som er gal – eller om kanskje vi alle er litt gale.

Akkurat da dørene åpnet seg og han skulle til å gå ut i det massive snøværet, fikk han en følelse av at han burde snu seg. Sykepleieren satt fortsatt i telefonen, men hun møtte blikket hans, som om hun hadde ventet på at han skulle snu seg.
Hun slo blikket ned og fortsatte telefonsamtalen.

Jøss, som denne mannen kan skrive! Jeg håper inderlig at han har planer om flere bøker om Tommy Bergmann – for dette ligger i internasjonal toppklasse – jeg har ikke hatt denne følelsen for en bok siden jeg var ny leser av Jeffery Deavers utmerkede thrillere.

Rita Myrvang Berg

Bokbloggeir.com: Dyptpløyende krim fra helvete

Ingen skal påstå at han har gjort det lett for seg selv Gard Sveen, med sin oppfølger til «Den siste pilegrimen», “Helvete åpent”.  Han vant både Rivertonprisen, Glassnøkkelen og prisen for årets beste krimdebutant for pilegrimen, og kunne med enkelthet ha surfet videre på samme lest. Det gjør han definitivt ikke. «Helvete åpent» er en thriller som krever svært mye av leseren. Det er mørkt. Det er intenst. Det er komplekst, og det er en roman som utfordrer leseren på alle plan. Dette er krim for de kresne. De som har vært ute en høstnatt før, og som har sett Helvete åpent rett i hvitøyet.

I fjor sommer skrev jeg blant annet at Gard Sveens første bok var en studie i karakterbygging. Han har et unikt talent på dette. Han skaper karakterer som blir med deg lenge etter at du har lagt boka fra deg, og er i gang med nye bøker. I «Helvete åpent» som kom nå i høst tar han dette et skritt lengre. Han utfordrer leseren til å bli med på en intens reise inn i de mørkeste menneskesinn, og lar oss få ta del i galskapen som befinner der. Det krever mye hår på brystet å våge seg på et slikt stykke arbeid, for det skal noe til å gjøre så forstyrrede mennesker troverdige og ekte i et bokunivers.

Jeg skal prøve å forklare hva det er jeg mener. Hovedpersonen i Gards bøker, Tommy Bergmann, er ikke bare politi … Han har også en veldig mørk og vond side som tidligere konemishandler, og en som tyr til vold når ting blir vanskelig. I «Helvete åpent» møter vi hans innerste tanker og drifter rundt denne karaktersvikten. Det er syke tanker som fremkaller syke gjerninger. Ofte mangler rasjonaliteten vi vanligvis vil klistre på en slik voldsmann, men faktum er at dersom det fantes en slik rasjonalitet og en bevissthet rundt valg av handlinger, ville vi hatt med en sosiopat å gjøre. En som ønsker å skade andre mennesker. Tommy er ikke slik. Han ønsker å være god, og han skammer seg over det han har gjort. Samtidig sliter han med å forstå hva som utløste det hele. Han sammenligner seg selv med drapsmennene han jakter på.

Det stanser ikke her. I Helvete åpent får vi kjennskap til personligheter langt sykere enn det Bergmann selv er. Vi blir med inn i tankebanene til voldsmenn, drapsmenn, paraniod schizofrene, overgripere og offer for disse menneskenes handlinger. Sveen tar oss med mye lenger inn i disse menneskenes mørkeste avkroker enn det jeg har sett andre krimforfattere klare å gjøre tidligere. Det skal han ha massevis kudos for, men samtidig kan vi lure på hvorfor?

Hva er det Gard Sveen egentlig vil med å sende oss bokstavelig talt til Helvete gjennom disse psykisk syke menneskenes liv, tanker og handlinger? Har han et budskap? Er det en baktanke med å dra oss gjennom alt dette? Jeg tror det er det. Jeg tror Sveen forsøker å fortelle om et samfunn som ikke lenger klarer å ivareta en av de svakeste grupperingene vi har, nemlig de med psykiske vansker. Han ønsker å fortelle oss hvilke konsekvenser en slik neglisjerende holdning til denne gruppen kan få. Når vi ikke klarer å følge opp disse menneskene og deres plager. Hva kan skje da?  Et annet budskap jeg mistenker Gard Sveen for å ha er å vise oss hvor skjør og tynn linjen er mellom mentalt frisk og mentalt syk. Det samme med den flortynne grensen mellom politi og røver. Flere ganger stiller Bergmann seg dette spørsmålet. Er jeg egentlig som dem? Spørsmålet er legitimt, for hans tanker er faretruende nære de tankene drapsmannen bruker når fasaden rundt ugjerningene blir bygget.

Det som gjør det hele så krevende er at Sveen aldri velger å forenkle dette kompliserte bildet for oss. Han gir oss de syke tankene til karakterene uansett hvor usammenhengende og ulogiske de kan virke. Han gir oss de urasjonelle gjerningene og valgene. Det ulogiske, det ville, det syke … Noen lesere kan tro at dette handler om små og store logiske brist i karakterenes handlingsmønster, men det er ikke det. Jeg kan gi et konkret eksempel: Når den unge kvinnelige politietterforskeren velger å la være å hente barnet sitt i barnehagen fordi hun må plotte inn data i en liste som tilsynelatende er fullstendig uten mål og mening, da vil de fleste lesere tenke at «Nei, det blir for dumt». Sannheten er at for et menneske som henne, som helt tydelig lider av et «flink pike» syndrom vil det ALDRI være godt nok å bare gjøre jobben sin. Det viktige er egentlig ikke resultatet av jobben som blir gjort, men det å kunne VISE at en har gjort noe som ingen andre gjør eller får til. Hennes angst, tvangshandlinger og vrangforestillinger går hele veien hånd i hånd med den flinke, rasjonelle og svært intelligente politietterforskeren hun faktisk er. Syk og frisk samtidig. Tommy Bermann det samme. Syk og frisk samtidig.

Det samme kan vi til en viss grad si om antagonistene i denne krimromanen. Vi er aldri helt sikre på om de egentlig er friske eller syke. Om de er rasjonelle eller utilregnelige. Om de styrer eller blir styrt. Det er utrolig godt gjort av en forfatter å klare å gjøre dette, og det er spesielt uvanlig at en begir seg ut på slike litterære prosjekt i en krim. Leseren må være påskrudd fra første bokstav for å henge med, og en må ha evnen til å kunne tenke utenfor firkanten av det en forventer av en kriminalhistorie. Dette stikker nemlig dypere. Mye dypere, og til tider er det et sant helvete å både lese og forstå alt det som skjer. Dette er ikke lettvekter-krim. Det er ikke kosekrim. Og det er definitivt ikke krim for de av dere som synes det å finne ut hvem som er drapsmannen i en Criminal Mind-episode blir i overkant komplisert. Det er nemlig gjort et finmasket hardangersømarbeid også når det kommer til plottet. Ja, jeg fant rimelig tidlig ut hvem som sto bak, men det var likevel utrolig inspirerende å lese hvordan denne karakteren ble tegnet for leseren. Da er det ikke så viktig hvem som står bak. Dette er nemlig ikke en «Whodidit-krim» heller.

Jeg anbefaler Helvete åpent til alle dere som ønsker å bli litt utfordret i denne sjangeren. Gard Sveen mener alvor, og han har virkelig gjort et arbeid med å få oss lesere til å grave enda litt dypere inn i menneskesinnet enn det vi kjenner er behagelig. For dypt, dypt der inne står nemlig Helvete åpent og venter på deg …

Geir Tangen

Den siste pilegrimen (2013)

Aftenposten: Lang, men samlet sett råsterk debut

Gard Sveens første kriminalroman er enda et eksempel på andre verdenskrig enestående posisjon som dramatisk premissleverandør. Snart 70 år etter at hakekorset ble firt fra norske flaggstenger, strømmer det på med både bøker og filmer som utforsker et tilsynelatende utømmelig stoffomfang. Og i økende grad er det gråsonene det fokuseres på. Heltefortellingene har falt for aldersgrensen kan en si, og har veket plassen for en langt mer nyansert og skyggefull fremstilling av krigens realiteter. Deler av Sveens bredt anlagte og ambisiøse roman kan leses som et forsøk på å oppklare de mystiske omstendighetene rundt dødsfallet til Milorg-mannen Kai Holst i mai 1945, for anledningen retusjert til Kaj Holt. Mot slutten av krigen begynner han å mistenke at han har en overløper i rekkene, og i den forbindelse avhører han en Gestapo-offiser på Lillehammer bare to dager før han blir funnet død i broderfolkets Stockholm. Her er det imidlertid flere dødsfall og flere tidsplan å forholde seg til. Forsommeren 2003 må politietterforskeren Tommy Bergmann bryne seg på funnet av tre stykk skjeletter i Nordmarka. Tre uker senere blir en annen Milorg-mann og forhenværende statsråd, Carl Oscar Krogh, nærmest hakket i hjel i tømmervillaen sin. Stabukken Bergmann, som på privaten har sine egne voldsdemoner å slåss mot, øyner en sammenheng mellom disse to hendelsene. Parallelt med dette anlegger den snedig tenkende forfatteren en historisk synsvinkel til. Den tilhører Agnes Gerner, en engelskættet kvinne som infiltrerer de høyeste nazisirkler i hovedstaden, noe hun skal komme til å betale en ekstremt høy pris for. Plottet skrur seg kontinuerlig til og rendyrker de godt grunngitte overraskelsesmomentene. Sveens fortellerstemme har den fornødne autoritet, selv om han nok kunne ha begrenset uttrykksbehovet sitt noen titalls sider. Språket hever seg over det funksjonelle, og personskildringene er for det meste sammensatte, i alle fall på de viktigste postene. Den siste pilegrimens største bedrift er allikevel viljen og evnen til å bore i de finmaskede moralske dilemmaene som oppstår i en krigssituasjon. Samt påpekningen av det smertelige faktum at sannheten er den største tapsposten også blant seierherrene.

 PÅL GERHARD OLSEN

VG: Krimdebut med krigsdrama

Like etter finner noen studenter beinrester inne i Nordmarka. Det er tre skjeletter, og ett av dem er et barn. De voksne skjelettene har hull i pannen.

Politietterforsker Tommy Bergmann bestemmer seg for å løse den gamle saken og graver seg inn i 2. verdenskrigshistorien med stort engasjement.

Langsomt, over mer enn 500 sider, virvles leseren inn i et persongalleri og sceneskift mellom nåtid og okkupasjonsårene. Bergmann sporer opp aktører på stadig nye adresser, fra Jotunheimen til Berlin.

Dette er Gard Sveens debut, til daglig seniorrådgiver i Forsvarsdepartementet, og – åpenbart – med stor historisk kunnskap om 2. verdenskrig.

Noen av skikkelsene i boken har til forveksling ganske så like navn med skikkelser fra virkeligheten. Især bokens Kaj Holt, som blir funnet død i Stockholm kort tid etter frigjøringen, ligner sterkt på virkelighetens Kai Holst, og Sveen ligger tett på forskningen på feltet i mange passasjer.

Krigseksperter vil muligens rynke på pannen, men dette er krim med driv som leseren iblant slett ikke vil legge fra seg.

Vigmostad Bjørke bør være stolte av å ha drevet fram Gard Sveen, og det bebudes mer Tommy Bergmann. Men da bør Sveen stramme i stoffet og bestemme seg for om politietterforskeren skal ha et privatliv eller ikke.

Kjærlighetslivet nå er uforløst, og storyen trenger det ikke.

GURI HJELTNES

 

Tvedestrandsposten: Sitrende debut

Debutanten Gard Sveen har skrevet en spenningsroman som overgår det meste av romaner som er gitt ut på norsk så langt i år. Gjennom mer enn 500 sider makter forfatteren å holde et fantastisk spenningsgrep om leseren med romanen «Den siste pilegrimen».

Det er sjelden at en debutroman er så velkomponert og godt skrevet som «Den siste pilegrimen». Det hele starter med et brutalt og makabert drap på forretningsmannen Carl Oscar Krogh i Holmenkollen. Det er hans hushjelp som finner forretningsmannen da hun kommer for å stelle i praktvillaen. Tre uker tidligere fant noen studenter benrester etter tre mennesker gravd ned i Nordmarka. Under åstedsgranskingen hjemme hos Krogh finner man tekniske spor som kan ha tilknytning til krigshistorien. Politietterforsker Tommy Bergmann starter sin egen etterforsking og trosser flere ganger etterforskingsledelsen fordi han mener det er en sammenheng mellom de to sakene. Flere ganger møter Bergmann veggen, men han gir ikke opp.

To historier

Parallelt med etterforskingen av drapet på Krogh, forteller Gard Sveen historien til en av de døde som ble funnet i Nordmarka. Forfatteren veksler mellom de to historiene på en mesterlig måte, og han makter å holde spenningsnivået oppe i begge historier – som begge ender svært overraskende. Gjennom hele boka blir leseren tvunget til å gjette hvem som er den onde, og gang på gang blir man ledet inn på villspor. Slutten og løsningen på det hele er som sagt svært overraskende, men ikke skuffende. Snarere tvert i mot – selv om denne anmelder tid-vis ante hvordan det hele ville gå.

Kjærlighetsliv

Det eneste som skurrer med «Den siste pilegrimen» er Tommy Bergmanns kjærlighetsliv. Her famler forfatteren noe. Bergmann trener et håndballag for yngre jenter, og han innleder et forhold til en av spillernes mødre. Dette forholdet blir avsluttet på en noe brå måte, og fremstår som en uforløst del av romanen. Man stiller spørsmålet om hvorfor forfatteren tar dette med. Istedenfor å la det henge i luften, burde forfatteren ha latt leseren få mer klarhet i dette. Men, det kan være at Gard Sveen har en mer langsiktig tanke bak sitt valg. Uansett overgår bokens kvaliteter langt mer enn små-ting som dette.

Murstein

«Den siste pilegrimen» er blitt en murstein av en bok på over 500 sider, men bokens fortettede spenningsnivå er så bra at det er få sider Sveen burde ha kuttet ut. På smussomslaget lover forlaget at det kommer flere bøker fra seniorrådgiver i Forsvarsdepartementet, Gard Sveens hånd. Hvis Sveen holder like godt driv i sine neste bøker om Tommy Bergmann, har vi mye å glede oss til.

SVEN GJERULDSEN

 

Bokbloggeir.com: Et kunstverk i karakterbygging

Opp med hånda de som hadde hørt noe om Gard Sveen før han plutselig var en av fem nominerte til Rivertonprisen i vår … Joda, vi som følger med visste han hadde gitt ut bok, men kanskje ikke så mye mer enn det. Så vinner han prisen i konkurranse med blant andre Jo Nesbø. To måneder senere vinner han «Glassnøkkelen» for fjorårets beste nordiske krim. Det var med en viss flau smak i munnen jeg børstet støv av det ett år gamle leseeksemplaret fra Vigmostad & Bjørke. Som krimblogger kunne ikke «Den siste pilegrimen» stå ulest.

Det er ytterst sjelden en debutant går hen og vinner Rivertonprisen. Det har faktisk ikke skjedd i Norge siden Jo Nesbø gjorde det med «Flaggermusmannen» i 1997. At en norsk debutant vinner Glassnøkkelen samme år som Riverton har vel aldri skjedd. Det er med andre ord smått historisk det vi har vært vitne til denne våren. What’s all the fuzz about, spør du kanskje? Ikke så rart … Det gjorde jeg også. Hverken tittel, omslag eller vaskeseddel var av det spektakulære slaget. Det var traust haust med havregraut, for å si det slik. Hverdagslig, smågrått og en aaaanelse kjedelig? Hvem kunne ane at det mellom disse to permene lå både gull og diamanter og ventet på leseren?

Jeg skal være forsiktig for å ikke bli alt for svulstig i mine superlativer i denne anmeldelsen, men det er ikke lett. Denne boka har alt det jeg elsker ved krim. Et utspekulert mysterium jeg ikke finner løsningen på før helt til slutt. Tvers gjennom solide og troverdige karakterer. Et «slow-crime plot» der folk ikke blir drept og partert på annenhver side. En historie som har flere lag enn den åpenbare spenningsverdien. Et godt språk der forfatteren tør å være skildrende og beskrivende. Alt dette har «Den siste pilegrimen». Jeg kunne med andre ord satt punktum her. «Den siste pilegrimen» er utvilsomt det beste håndverket jeg har sett innen norsk krim på mange år. At boken har vunnet to så høytstående priser er både rett og rimelig.

Skal jeg sammenligne denne boka med noe lignende innen moderne nordisk krim , så måtte det være «En usynlig» av Pontus Ljunghill eller «Akademimordene» av Martin Olczak. Gard Sveens bok er hakket mer temposterk og spennende enn Ljunghills mesterstykke, og ikke fullt så oppjaget og blodig som Olczaks fantastiske bok. En sammensmelting av to av de beste bøkene jeg har lest med andre ord. Siden jeg befinner meg i Frankrike i skrivende stund sier jeg bare «Voila!«

«Den siste pilegrimen» er en sterk historie om Agnes Gerner, en ung motstandsjentes kamp for overlevelse som infiltratør under andre verdenskrig. Hennes umulige kjærlighet som balanserer på en knivsegg der et feil ord eller en uforsiktig handling vil føre til den visse død. Samtidig følger vi en ti år gammel historie om politietterforskeren Tommy Bergmann, og hans innbitte kamp for å finne svarene rundt gåten omkring Agnes Gerners, en liten jente og en husholderske sin død i 1942, da de tre skjelettene omsider blir funnet i Nordmarka 60 år senere. Løsningen er et kinderegg av ulike følelser for den som leser. Jeg kjente både på sorg, empati og lettelse i en og samme stund.

Det er som sagt lett å slippe superlativene løs på løpende bånd, men jeg velger å peke på en ting som jeg mener må ha vært avgjørende for at Sveen har vunnet både Riverton og Glassnøkkelen. Det er karakterene. Jeg har ALDRI (ja, jeg mener det alvorlig) møtt så troverdige og helstøpte karakterer i en roman. De er så levende, så ekte, og så utrolig virkelige at jeg nesten mangler ord. Hva er det forfatteren gjør? Hvordan får han det til? Det han skriver om og rundt disse menneskene blir så mye mer levende inni hodet mitt enn det andre romanfigurer blir. Jeg føler at jeg kjenner dem alle sammen. Det gjelder ikke bare de to hovedpersonene Tommy og Agnes. Det gjelder hver eneste biperson i hele romanen. De står fram med kjøtt, blod og SJEL. I mine øyne er dette et kunstverk. Et studium i karakterbygging. Kjære alle forlagsredaktører … Gi boka i gave til deres egne norske forfattere, og be dem lese for å lære litt.

Hadde jeg undervist på et litt høyere nivå enn ungdomsskole så ville jeg brukt denne boka flittig. Den er strålende på alle måter, og jeg klarer ikke å finne en norsk krimtittel de seneste tre årene som holder dette nivået. Til vinteren eller våren kommer den andre boka om Tommy Bergmann. Vi kan vel trygt si at det blir «Den vanskelige andreboka» etter den suksessen Sveen har oppnådd med denne. Til gjengjeld vil en vinner av «Glassnøkkelen» bli solgt til så mange land, at jeg tror han vil ha til smør på maten selv om han ikke skulle klare å opprettholde det fantastiske nivået fra debuten.

Skal du lese en eneste krimbok i år (og ikke er blant dem som elsker blodig hardcorekrim med tempo som gir deg angina pectoris) ja, så må du lese denne.

Geir Tangen

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *